Jeg forstår hjertesukket til nynorskbrukere om dagen. Dialekten vår er en veldig viktig del av identiteten vår. Jeg kommer fra Hurum i Buskerud og snakker breiere enn min samboer som er født og oppvokst på vestkanten i Oslo. Jeg har fått mye pepper for dialekten min, og jeg tar det personlig. På den måten forstår jeg hva nynorskbrukere føler, men jeg ville aldri drømme om å kjempe for at dialekten min skulle være et skriftspråk. Brukere av nynorsk har et tilleggsargument som er Ivar Aasens arbeid, men vi burde komme over nasjonalromantikken nå. Ivar Aasens arbeid var omdiskutert, og det heller ikke vanskelig å høre at nynorsken er preget av at Ivar Aasen var fra vestlandet, nærmere bestemt Ørsta. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var de i Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen var med andre ord ikke særlig nådig i sin utvelgelse av dialekter.
Norsk er under hardt angrep fra engelsk og vi står sterkere sammen hvis vi skal beholde gode norske ord og uttrykk. Hva som er gode norske ord og uttrykk kan selvsagt diskuteres ihjel, men det er lite fruktbart. Det er alltid litt trist å høre folk bruke engelske ord eller fraser i stedet for det jeg vil kvalifisere som gode norske ord og uttrykk.
Det er på mange måter resurskrevende å ha to skriftspråk. Det koster penger, selv om dette er det dårligste argumentet så gjør det nå en gang det. Den resursbruken som bekymrer meg mest er norskundervisningen hvor norsk ungdom stiller med et handikap når de må lære to variasjoner av morsmålet sitt. Det blir mindre tid til lek og øvelse på rettskrivning av den enkle grunn at det er krevende for ungdom å lære to skriftspråk. Det jeg ønsker meg er en større toleranse for dialekter og ett skriftspråk. Mange vil nok argumentere for at det er lett for meg å si som kommer fra en del av landet hvor dialekten er veldig lik bokmål, og det er selvsagt et poeng, men ikke et godt argument i debatten om to skriftspråk av den enkle grunn at det er bokmål som er det skriftspråket 85–90% velger å bruke. Vi er rett og slett et for lite land til å skulle holde liv i to skriftspråk.
Det er på tide å komme over dansketiden, den er en del av historien vår enten vi liker det eller ikke. Wergeland var en klok mann, og han kommer til å få viljen sin i denne saken også. Det er bare et tidsspørsmål, i mellomtiden er norsk skoleungdom taperne for nynorskens kunstige åndedrett.
